Strukturledighet

En av grunnene til arbeidsledighet er det som blir kalt strukturledighet.

Man har strukturledighet når det finnes både arbeidsledige og ledige stillinger, men at det er et misforhold når det gjelder krav og kvalifikasjoner.

Arbeidsgiverne som ikke finner riktige arbeidssøkere venter med å ansette noen. Arbeidssøkerne som gjerne kan ha god kompetanse på sine områder får ikke jobb, eller kanskje bare ikke en stilling der de får brukt mye av kompetansen sin. Dette kan også være begrenset til et geografisk område.

Har man mange eller høye kvalifikasjoner men ikke får brukt en stor del av dem i en stilling, vil det kanskje også innebære at arbeidstakeren ikke får den lønnen den ellers ville fått. Fra arbeidsgivers ståsted kan det i mange tilfeller være en risiko for at arbeidstakeren ikke finner seg til rette eller at den alltid vil være ute etter en annen stilling.

I dagens informasjonssamfunn burde det ikke være slik. Kommende arbeidstakere burde enkelt få vite hva slags kompetanse som etterspørres og som det er et kjent behov for de kommende årene. Mange er ikke istand til å kunne vite det, og lett tilgjengelig informasjon forteller dem heller ikke det direkte. Hvilken retning burde de ta i utdannelsen og hva slags arbeidserfaring vil være nyttig senere? Hvilke spesialiseringer burde man ta? Kanskje man har mange av de nødvendige kvalifikasjonene men egentlig bare mangler noe man kan få gjennom et kurs, selvstudium eller arbeidspraksis.

Samfunnet burde ha bedre systemer for å vise innbyggerne hvor det er gode karrieremuligheter når de skal bygge opp kompetansen sin. Samtidig burde det bli opplyst om hvilke fagretninger hvor det er for mange kvalifiserte i forhold til antall stillinger, slik at færre vil ta en utdannelse de ikke får brukt i arbeidslivet.

Interessekonflikter finnes også på området. Bedriftseierne vil gjerne ha overflod av kvalifiserte innenfor et fagområde eller ufaglærte, slik at det blir lett å få arbeidstakere til så lav pris som mulig. Dette vil da presse ned lønninger og gjøre det vanskeligere å bli ansatt da det øker konkurransen blant arbeidstakerne. På den annen side finnes det fagorganisasjoner og andre grupperinger som vil begrense antallet nyutdannede, eller lage særregler og andre begrensninger, slik at de selv kan få bedre betingelser.

Mange får ikke arbeidserfaring fordi de ikke blir ansatt og får seg arbeid. Da kan arbeidssøkeren havne i en ond sirkel der arbeidsledighet fører til at den ikke blir ansatt. Dette er også noe som burde motvirkes i samfunnet.

Riktig kompetanse øker produktiviteten i jobbsammenheng. Dette vil igjen, over tid, føre til økning i  lønnsomhet, lønninger og skattegrunnlag.

Arbeidsdeltakelse og egen forsørgelse

– Vår tids største utfordring

Det er en tragedie for samfunnet, og de mange enkeltmenneskene, at ikke alle har jobb og dermed mulighet til å forsørge seg selv og oppnå annen stimuli gjennom arbeidet.

Det store antallet mennesker som ikke deltar i yrkeslivet og dermed heller ikke forsørger seg selv, er vår tids største utfordring. Dette gjelder her i Norge og kanskje de aller fleste andre land.

Vi har arbeidsledighet som i Norge registreres gjennom NAV, men vi har en enda større skjult arbeidsledighet. Denne består av alle som av en eller annen grunn ikke er i inntektsgivende arbeid selv om de kan og vil jobbe.

Det er store samfunnsøkonomiske kostnader dette medfører, både gjennom offentlige budsjetter og dermed alle skattebetalers, og enkeltpersoners med families byrde.

Personene det gjelder utgjør en svært stor uutnyttet ressurs. Den økonomiske teorien om komparative fortrinn forteller ikke at noen arbeidskraftsressurser ikke skal utnyttes. Den bør utnyttes der det er størst nytte i forhold til kostnad. Selv om menneskers behov er ulike og individuelle, er de som gruppe uendelig. De fleste av oss har udekkede behov, og mange behov er ikke avdekket eller oppfunnet ennå. Derfor burde det være uendelig med arbeidsoppgaver som ikke ennå er tilegnet ressurser og et uendelig behov for arbeidskraft.

Det finnes alltid uløste oppgaver. Begrensningene som gjør at de ikke blir utført og noen ansatt til å utføre dem er flere. Ofte kan det være at det ikke engang er avdekket eller definert en uløst oppgave, selv om den hele tiden finnes. Kreativiteten til enkeltmennesker, arbeidsgivere og samfunnet kan være en begrensning. Også om det er lønnsomt å ansette noen til å gjøre det og om potensiell arbeidsgiver klarer finansiere lønningene. I tillegg kommer usikkerhet og risiko.

Gjennom arbeid kan man tilegne seg ferdigheter som gir forståelse og stimuli for den enkelte, og også gir muligheter til å utføre oppgavene bedre eller å utføre andre som er mer krevende.

Snakker man med de som var yrkesaktive på 70-tallet i Norge, kan de fortelle at det var en tid det var enkelt å skaffe jobb. Det var ikke alltid man var ansatt i lange perioder ett sted, men man kunne raskt finne nytt arbeid et annet sted om nåværende arbeidsgiver ikke hadde behov for deg mer. Det var en dynamikk som man ikke finner i dag. Hvorfor har dette endret seg?

Man hører stadig om arbeidsgivere som skryter av at de har hatt 200 eller flere søkere på en stilling. Dette gjelder mange ulike stillinger med forskjellige krav. Fint for arbeidsgiverne, men kan være demotiverende for de oppimot 200 personene som ikke får jobben selv om de sto opp om morgenen for å søke.

Problemstillinger, utfordringer og løsninger på veien skal framover diskuteres her. Momenter, forslag og tilbakemeldinger mottas med glede i kommentarfeltene.