Arbeidsdeltakelse og egen forsørgelse

– Vår tids største utfordring

Det er en tragedie for samfunnet, og de mange enkeltmenneskene, at ikke alle har jobb og dermed mulighet til å forsørge seg selv og oppnå annen stimuli gjennom arbeidet.

Det store antallet mennesker som ikke deltar i yrkeslivet og dermed heller ikke forsørger seg selv, er vår tids største utfordring. Dette gjelder her i Norge og kanskje de aller fleste andre land.

Vi har arbeidsledighet som i Norge registreres gjennom NAV, men vi har en enda større skjult arbeidsledighet. Denne består av alle som av en eller annen grunn ikke er i inntektsgivende arbeid selv om de kan og vil jobbe.

Det er store samfunnsøkonomiske kostnader dette medfører, både gjennom offentlige budsjetter og dermed alle skattebetalers, og enkeltpersoners med families byrde.

Personene det gjelder utgjør en svært stor uutnyttet ressurs. Den økonomiske teorien om komparative fortrinn forteller ikke at noen arbeidskraftsressurser ikke skal utnyttes. Den bør utnyttes der det er størst nytte i forhold til kostnad. Selv om menneskers behov er ulike og individuelle, er de som gruppe uendelig. De fleste av oss har udekkede behov, og mange behov er ikke avdekket eller oppfunnet ennå. Derfor burde det være uendelig med arbeidsoppgaver som ikke ennå er tilegnet ressurser og et uendelig behov for arbeidskraft.

Det finnes alltid uløste oppgaver. Begrensningene som gjør at de ikke blir utført og noen ansatt til å utføre dem er flere. Ofte kan det være at det ikke engang er avdekket eller definert en uløst oppgave, selv om den hele tiden finnes. Kreativiteten til enkeltmennesker, arbeidsgivere og samfunnet kan være en begrensning. Også om det er lønnsomt å ansette noen til å gjøre det og om potensiell arbeidsgiver klarer finansiere lønningene. I tillegg kommer usikkerhet og risiko.

Gjennom arbeid kan man tilegne seg ferdigheter som gir forståelse og stimuli for den enkelte, og også gir muligheter til å utføre oppgavene bedre eller å utføre andre som er mer krevende.

Snakker man med de som var yrkesaktive på 70-tallet i Norge, kan de fortelle at det var en tid det var enkelt å skaffe jobb. Det var ikke alltid man var ansatt i lange perioder ett sted, men man kunne raskt finne nytt arbeid et annet sted om nåværende arbeidsgiver ikke hadde behov for deg mer. Det var en dynamikk som man ikke finner i dag. Hvorfor har dette endret seg?

Man hører stadig om arbeidsgivere som skryter av at de har hatt 200 eller flere søkere på en stilling. Dette gjelder mange ulike stillinger med forskjellige krav. Fint for arbeidsgiverne, men kan være demotiverende for de oppimot 200 personene som ikke får jobben selv om de sto opp om morgenen for å søke.

Problemstillinger, utfordringer og løsninger på veien skal framover diskuteres her. Momenter, forslag og tilbakemeldinger mottas med glede i kommentarfeltene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.